| OKTOBERTEKST 2010: For eksempel…. av Anette Therese Pettersen To ganger i året samler nettsidene et knippe tekster – en liten samling tekster i den større samlingen Kunstløftet.no: Oktobertekst og Maitekst. Dette er den andre utgaven av Oktobertekst – hvilket gjør den til Oktobertekst II. Og vi har valgt å kalle den For eksempel…
Vi inviterte et knippe kunstnere/kuratorer til å komme med et eksempel på et kunstverk de mente ville være spesielt velegnet eller uegnet for et ungt publikum og skribentene ble bedt om å ta utgangspunkt i et konkret verk (tekst, scene, bilde musikk), og drøfte temaer, virkemidler, formidlingsgrep, utøverkompetanser, kontekst etc. Hva er det med kunstverket som interesserer? Hvilke forteller- eller formgrep vil kunne utgjøre en utfordring for et ungt publikum? Hvorfor kunst, kunne vi nesten like gjerne spurt skribentene. Hvorfor oppsøker du kunst, og hvorfor er det viktig? I artikkelen Faderen, sønnen og den hellige Ibsen her på nettsidene skriver Jens-Morten Hansen følgende om hvorfor han valgte å ta med seg sønnen sin på en teaterforestilling: ”Som hans far er det mitt lodd å oppdra ham. Oppdragelse er åndelig voldtekt.” Hansen er ikke den eneste som bruker sterke ord når det kommer til å beskrive oppvekstvillkår. I et intervju publisert i siste utgave av tidsskriftet Bokvennen, uttaler den svenske forfatteren Sara Stridsberg følgende om oppvekst: Jeg syntes det var forferdelig å være barn. Det passet meg ikke i det hele tatt. Barn er jo i voksne menneskers vold. Uansett om de voksne er gode eller onde, er man jo i en annens vold. Å være i noens vold eller bedrive ’åndelig voldtekt’ – når det gjelder kunsten så vel som ellers i livet er barn og unge som regel prisgitt voksne menneskers avgjørelser. Hva er det vi anser som god eller dårlig kunst for nettopp denne målgruppen? Både forfatter Stig Sæterbakken og billedkunstner Thora Dolven Balke har tatt utgangspunkt i opplevelsen av selv å være barn – og hvilken effekt kunsten har hatt på dem som unge. Sæterbakken ved å beskrive en skjellsettende teateropplevelse, og Balke gjennom å sammenligne kunstneriske strategier med barns tilnærming til verden. Om det å bygge opp noe, for så å ødelegge det. Eller gjøre noe bare for å se hvordan det er. Også scenekunstner Goro Tronsmo skriver om strategier, om tenåringens iboende liminale vesen og relasjonell estetikk i scenekunsten. En kontekst kan omdefinere en hendelse, og resepsjonen på en forestilling endrer seg i takt med sitt publikum. I Audun Mortensens tekst er det artisten Miley Cyrus som får stå i sentrum, mens Mortensen via blant annet den amerikanske talkshow-vertinnen Ellen og den norske forfatteren Magnus S. Rønningen beveger seg inn i de kunstneriske strategiene. Inngangene er mange, men kanskje er det som Anngjerd Rustand skriver, at ”det er ikke i seg selv nødvendig med et enkelt og lettfattelig innhold for at et ungt menneske skal kunne ta noe til seg, og det er heller ikke nødvendig for et barn å forstå alt for å få noe ut av eller gripe essensen av det det blir presentert for.”URL til denne artikkelen: http://www.kunstløftet.no/artikler10/oktobertekst/oktobertekst.php 0 kommentarer - bli den første til å kommentere artikkelen  Kommenter artikkelen |
Oktobertekst II
